Tiril`s verden
Veien blir til mens du lever...

Tiril`s verden
Tiril
Prinser og prinsesser
Kjærlighet
Kjærlighets installering
Alver
Engler
Lysopplevelser
Hekser
sannheter
Frihet
Livets skole
Steiner i grunnmuren vår
De nære ting
Verdier
Astrologi
Dagens horoskop
Poesien`s verden
Fremmede fugler
Gjøkungen,Spurven, Papegøyen
I am only me
Poetiske ord fra dere
Kloke ord
Drømmen om å reise
My Blog
Gjestebok
Gaver
Web-ringer
Bannere og linker
WebsAlbum














Musikk: Once In A Lifetime- Sarah Brightman og Enigma














Gjøkungen


 

Hun vokste opp i et lunt rede med en mor og far,

som ga henne den maten hun trengte.

Hun var ikke så stor,

og gjorde lite vesen av seg.

Sa bare i fra på en forsiktig måte at hun var sulten hun også.

Da fikk hun nok mat til å stagge den verste sulten.

 

Det var bare det at hun så gjerne skulle ha ønsket

at de hadde brydd seg litt mer om henne.

Gitt henne mer enn bare mat.

-        Tenk om de bare en eneste gang

hadde spurt meg om hvordan jeg hadde det,

og gitt meg litt omsorg, tenkte hun trist.

-        Hvor mye lettere alt hadde vært da.

    

Hun gruet seg så forferdelig til den første flyveturen.

Som alle fugleunger,

trengte hun å ha noen som støttet og oppmuntret,

som sa at dette sikkert gikk bra.

 

Det var ikke bare å ta dette drastiske skrittet helt alene.

Redet var jo her hun følte seg trygg.   

 - Ingen farer å se eller oppleve.

Bare trygt og godt, tenkte hun.

Den lille fuglungen visste ikke

om hun noen gang klarte å hoppe uti fra alt det trygge.

 

Foreldrene hadde fortalt om alle farene

i verden der utenfor redet.

Om både firbente og tobente,

som gjorde grusomme ting med fugleunger.

 

Hun hadde også hørt om fuglunger som hadde klart å fly ned,

men ikke kom opp igjen.

Hun hadde hørt om fuglunger som foreldrene aldri fant igjen.

 

Den lille fugleungen grøsset.

Det virket så utrolig skummelt der utenfor redet.

Ingen hadde lært henne å bruke vingene,

så hun visste ikke hvordan hun skulle fly.

 

-        Ingen bryr seg om meg, sa den lille fugleungen til seg selv.

-        Jeg må lære alt på egenhånd, jeg.

 

For i det lune redet, bodde det en fugleunge til.

En gjøkunge. Han var dobbelt så stor, som den lille fuglungen,

og spiste det tredobbelte. Ingen kunne unngå å legge merke til han,

for han skrek med en styrke som gikk gjennom marg og bein på dem rundt seg.

 

-        Dumme, gjøkunge,

sa den lille fuglungen for seg selv.

 

Hun var så lei av at foreldrene bare så og hørte gjøkungen.

Hun prøvde å si noe hun også… forsiktig.

Fortelle om hvordan hun hadde det, men ingen så.

Ingen hørte annet enn den forbannede gjøkungen.

 

-   De prater jo bare om den stakkars gjøkungen,

som trenger så mye mat. Jeg da? Jeg er her jeg også.

Trenger nesten ikke plass engang.

Det er gjøkungen som tar alt.

 

Den lille fuglungen var lei seg.

Gjøkungen tok jo alle kreftene til moren og faren.

Det var jo ingenting igjen til henne.

 

-        Er du lei deg for noe?

Den lille fugleungen skvatt til.

Det var gjøkungen som spurte.

-        Nei, det går bra med meg, løy hun.

-        Jeg savner de andre jeg, sa han.

-        De som falt over redekanten.

Nå er det bare oss to igjen her.

-        Litt trist det, ja, svarte fuglungen.

-       At de andre er borte.

 

-        Gruer du deg? Det gjør jeg.

 

Gjøkungen fortalte om hvordan han gruet seg til å fly ut i verden utenfor redet,

men at det sikkert gikk greit bare de holdt sammen.

 

-        Nå er det jo bare oss to igjen, sa han

        og da er det jo ekstra viktig å støtte hverandre.

        Gi hverandre håp.

       

Den lille fuglungen kikket opp på gjøkungen med redde øyne.

-       Jeg vet ikke om jeg tør jeg… Å hoppe.

        Tenk på alle de firbeinte, og de tobeinte.

        Tenk om vi aldri klarer å fly opp igjen.

       Tenk om mor og far aldri finner oss igjen…

       slik at vi ender som de andre i redet.

 

Den lille fuglungen begynte å gråte.

Det var så mange følelser,

så mye hun hadde vært redd for de siste dagene.

Nå klarte hun ikke holde gråten tilbake lenger.

 

-        Så, så lille venn, ikke vær så lei deg.

         Jeg er her jeg, vet du.

         Klart vi klarer vår første flyvetur.

         De fleste gjør jo det.

        Kom, så hopper vi samtidig

 

  De gikk ut på redekanten.

-        En, to, tre!, sa de i kor,

før de hoppet ut av redet,

og fløy ut i den store verden.










Spurven og papegøyen


De satt der ved siden av hverandre. I hvert sitt bur. Spurven og papegøyen.

Papegøyen var irritert. Her satt hun og gjorde alt for at den lille villfuglen skulle ha det bra, men hva skjedde? Det virket som spurven var mer lei seg enn noen gang.

-         Herre Gud, hva er det med deg? Sa papegøyen irritert.

-         Du spør meg om hva du skal gjøre for å få et bra liv,

Og når jeg forteller deg det, så blir jo du bare sur. Forstår du ikke at alt handler om din egen innstilling? Vil du ha et bedrøvelig liv, så får du det.

-         Ja, men det du beskriver som et flott liv, virker mer som en tragedie for meg. Desto mer jeg tenker på det, desto verre syntes jeg det er.

-         Tragedie? Hva mener du med det? Har ikke vi et flott liv?

Papegøyen måtte ta et skikkelig skrik, som bare papegøyer kan, for virkelig å bevise hvor dumt dette var.

-         Hør nå her småen.

Papegøyen måtte ta virkelig sats, for å si det han skulle si en gang til.

-         Vi får mat hver dag. Nytt vann. Vi får noen go biter i alle fall en gang i uka. Vi har speil, så vi ikke føler oss alene, eller når vi trenger andre impulser enn hverandre.

Vi kan synge, lytte til lyder og lære dem. Forresten der er du utrolig dårlig, lille fugl.

Du må trene mer. Ingenting kommer gratis. Det handler om disiplin og selvkontroll.

Hører du?

-         Ja, jeg hører. Den ville fuglen svarte trøtt. Han var lei av å høre på papegøyen. Akkurat som ikke han hadde prøvd å lære seg lyder. Han fikk det ikke til. Like lite som å klare å være lykkelig. Han ville ha noe mer i livet enn bare fuglefrø og nytt vann… og det teite speilet var han drittlei av.

-         Jeg vil ut å fly, sa han.

-         Langt langt vekk. Han stirret drømmende ut av sprinklene i buret.

-         Langt vekk? Du må jo være fullstendig gal.

Papegøyen stirret lamslått på spurven.

-         Her har vi eget bur. Vi har 3 pinner hver å sitte på, og vi har huske. Og du vil vekk???

Papegøyen var helt sjokkert, og bare fortsatte å fortelle om alt de hadde å være glad og takknemlig over

Vi har vaskehjelp annen hver dag. Vi kan fly rundt i rommet en halvtime hver dag, og du vil vekk.

-         Ja, jeg vil det. Jeg vil ikke ha mitt eget bur, eller vite at jeg alltid har nok mat i skåla, at vannet alltid er rent. Jeg vil at hver eneste busk og hvert eneste tre skal være mitt hjem.Jeg vil ikke ha tre pinner og en huske. Jeg vil ha utallige.

Papegøyen ble nesten målløs. Alt det som virket som det mest skremmende i verden, snakket den lille fuglen om som om det var himmelriket. Hun visste ikke hva hun skulle si.

-         Det er da jeg ville ha vært lykkelig, sa spurven

-         Det er da jeg hadde kunne synge min sang og de vakreste toner, for da hadde jeg vært lykkelig. Jeg hadde følt meg levende.

Ja, men, ja men, papegøyen stammet.

Tenk om du ikke finner veien hjem. Tenk om du ikke finner mat. Tenk om du dør. Du har jo ikke kontroll over noe som helst da. Alt vil være uvisst.

-         Ja men , det er jo det som er forskjellen på oss. Det du ser på som den største tragedie, ser jeg på som den største lykke, og det samme er det med det du ser på som fint. For meg er det ikke slik.

Papegøyen kikket bort på spurven. For første gang følte hun at hun forsto han. Hun syntes synd på han. Nå forsto hun hvor tragisk liv spurven hadde i sitt rene bur.

 






Denne telleren er satt inn 6.juli 2007:




Velkommen til Tirils verden

Create a Free Website